VEIKRYSS – Poesi 2015-1 ’D8 *Sigve Lauvaas

Utrolige veikryss-Ill.

D8.

KILDEN

Tørre lepper skal synge,

Ørken skal blomstre,

Døde stå opp.

Det skal yre av fisk i vannet,

Og blomster skal dekke jorden

Med jubeltoner.

Når nøden er over

Skal kilden renne til evig tid,

Og alle skal spise seg mette.

Kilden skal velle frem

Som en oase,

Frukt og grønt skal spire,

Og kornet står med modne aks.

FUGLER

Når natten trekker seg tilbake

Synger fuglene

Og varsler at dagen kommer

Med forvandling og sol i landskapet.

Så, hvorfor gråter vi?

Fuglene synger for den nye dagen

En inngangsmelodi for alle

Som venter på vår.

Fuglene strekker sin hals, og flyr

Mot tretoppene.

Katten er en lur rev, og slikker seg,

Som etter et digert måltid.

Fuglene fløyter i grålysningen

Morgen og kveld.

De er mine hemmelige venner

Som kommer igjen og igjen

Med kjærlighetsbrev.

SANG

De synger ved veikrysset

Og flykter til fjells.

De vandrer i skyggen av skog,

Og bæres av bølger av lys

Til toppen er nådd.

De synger ved porten,

Under vandrende skyer i mørket

Og lytter til ånden som går,

Og puster i stillhet

Som fugler i rede.

De vandrer den samme veien

På fremmed grunn.

De vet ikke hvor de er,

Men stoler på månelyset

Og en vennlig hånd.

STJERNER

Stjernene er mette av tårer

Og skjuler sitt ansikt.

Natten dekker vårt bord

Så vi kan sove -

Til fuglene banker på

Med en magisk sang.

Det skumrer i landskapet,

Solen taper sin glød.

Flyktige gjess roper mot været

Og flyr i tog.

Det er høst over bekkefaret

Og fuglene synger

Om sitt tapte paradis.

Så blinker en stjerne,

Og himmelen myldrer av lys.

Det er skjulte skatter på vei

Fra en annen klode.

Og hjerter skal møte hjerter

Før veiene skilles,

Og båtene legger til kai.

KREFTER

Krefter i rommet.

Et forvandlet landskap

Og en ny vei over fjellet.

Menneskene vet ikke hva som skjer.

Mennesker møter mennesker

På nett, i det innerste

Til nye vingeslag i rommet.

Kraften brer seg ut

Så murene faller,

Og det blir en ny morgen, en ny dag

Med kjente fjes.

Ansiktene lyser,

Fjellet slår sprekker,

Isbreene tiner og renner i havet.

Menneskene er dristige

Og får nye krefter fra solen,

Fra ukjente dyp i universet.

En ånd speiler føttene

Og beveger seg mellom oss.

Kraften bor i mitt innerste rom.

Hjertet slår.

Det banker på vinduet.

Noen elsker navnet.

Jeg åpner døren,

Og mine elskede barn kommer inn.

Fuglene er kalde, jorden er kald,

Og knoppene venter.

De kan ikke åpne sine vinger

Før kreftene kommer

Og solen varmer ditt kinn.

Landskapet dirrer i solen.

Stillheten puster.

Min elskede puster i sengen.

Feberen har lagt seg.

Nye krefter bærer broen

Til frihet og harmoni.

REGN

Hvor lenge skal vi tigge etter regnet,

Etter tettere sirkler i samfunnet?
Hva er lydighet til staten?

Hvem skal bære lampen

Når mørket faller?

Vi flyr etter lys av gull,

Og laster lys i ryggsekken

For den lange reisen.

Vi tigger etter måneskinn,

Men tørres ut.

Kornet blir ikke modent,

Høsten står med tomme brønner.

Vi tørster etter levende vann,

Etter brød som varer

Og gir håp for en ny tid.

SJØ

Vi pløyer sjøen,

Tar imot tilbud, og reiser

Over det store osean.

Vi pløyer bølgene

Og erobrer, fødes på ny

Og lar oss erobre.

Vi kommer til frihetens land

Og får nye venner.

Mens verden synker,

Er vi i sikkerhet.

Vi lever på det indre plan.

Vi reiser på første klasse

Som myndige kvinner og menn.

Vi er frukt fra Edens hage.

Edens hage-Ill.