UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D3 *Sigve Lauvaas

Olav Garborg-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D3 *Sigve Lauvaas

HER ER JEG

Her er jeg nå

Og presenterer meg

Med egen stemme,

Med ordene som kommer

Inn bakdøren.

Jeg får luft, sol og regn,

Og vind fra rommet.

Jeg stemmer mine strenger

Til konsert -

Sammen med andre navn

Som kommer til syne

Når snøen smelter.

Jeg følger lyset

Som stiger opp i oss

Og sprer seg i trekronene

Og fjellet bak byen

Med de små hvite hus

I strandkanten.

Her er jeg med pulsslag

Som varer.

Og rekker ut mine hender

Uten frykt.

Det gjelder å møtes,

Høre tonen som er valgt,

Før natten kommer.

  

SANG

Dette ordet er det vakreste.

Det er liksom våren i en sum,

En lilje i blomst.

Ordet kjærlighet er større enn alt.

Ingen lykke er større

Enn å eie kjærlighet i sitt hjerte.

Kjærlighet er en vakker sang

Om mennesker som blomstrer,

Og strekker seg mot stjerner

Med åpne hender

For å fange lyset og varmen

Som strømmer på

Fra åpne vinduer i himmelrommet.

Dette ordet vil jeg ta med meg

Inn i byen, over alt.

Og jeg vil svømme i gatene

Med dette navnet

Som et evig symbol på nåden

Å være født, og velsignet

Til oppmuntring

For de som driver med vinden.

BYEN

Husene er lagt i aske,

Med havet utenfor stuedøren.

Og gatene svømmer i vann,

Etter slukkingsarbeidet,

Som varte lenge, -

Som en mektig regnskyll.

Porten til byen ble berget,

Og lyser mot kirkegården i Øyhavet,

Som nå flyter trygt

Bak navneskilt i glatt stein.

Av døde skal byen forvandles

Til et skattkammer,

Der ingen skal være alene.

Og husene skal få nytt liv -

Med glass som speiler sollyset

Til evig tid.

  

STEMMER

Stemmen sier, kom.

La oss skrive ut mot havet,

En enkel poesi.

La oss være et fyrtårn på øyene

Så båtene kan finne havn.

Oppstandelsen kommer senere,

Men kjærligheten følger i våre spor

Over hav og land,

Og gir oss lette vinger,

Så vi kan fly med åpne øyner i rommet

Og være oss selv.

LYSET

Lyset er alltid der ute.

Små og store øyner ser oss

Fra himmelen,

Så og på jorden.

Og kjærligheten bor i lyset

Og trenger inn i oss –

Til vi forstår melodien

Om brødet og fiskene.

Det daglige lyset kommer

Inn i vår sjel,

Og skaper håp og lengsel

Etter den ene.

Lyset omgir oss fra alle sider

Og taler til oss

Om det evige perspektiv:  

Livet og døden.

Vi eldes i lyset, og går hånd i hånd

Til oppstandelsen. -

Med livet som innsats

Flyr vi fra hoppkanten.  

FLYKT

Jeg flykter fra byens mas,

Fra kjempen med de lange armer,

Til et gammelt hus med sjel.

Jeg svømmer bort fra gatene

Til overgrodde stier i fjellet,

Og søker fred med åpne dører.

Jeg har utsikt til de ytterste skjær.

Her velter havet inn mot kysten

Med drivgods til øyfolket.

Jeg holder meg skjult i høyden

Og smaker på sol og vind.

Jeg er fremmed i denne verden,

Og søker frihetens paradis

Bak klippeveggen, – med ordene

Som mine hjertebarn.

SPRÅK

I språket henter jeg ordene,

Som jeg former med bokstaver

Fra et indre univers.

Det er ikke jeg som skriver kleberstein,

Eller søker kjærlighet - ut mot havet.

Det er ånden i meg som former og dikterer.

Ordene fosser frem fra kilden

Som troskyldige vers for etterslekten,

Som har nok med sitt innfløkte liv -.

De orker simpelthen ikke å grave seg ned i ordene,

Som glimter og lyser på grushaugen

Etter målgang.

Nordlys-Ill.