VEIKRYSS – Poesi 2015-1 ’D7 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-Ill.

D7.

VIND

Vinden jager kald og sur

Gjennom skog og lyng,

Over mitt hode -

Til Obrestad fyr,

Ja, like til verdens ende.

Vinden er kald som is og snø.

Den kiler i berget, uler og ler

Med en uhyggelig,

Kvinende stemme, -

Så jeg får ikke sove lenger.

Jeg tenker frem, og mitt lodd er tungt.

Alt må jeg klare i nøden.

Vinden stuper i marg og bein.

Kroppen er fattig,

Men sjelen rein.

Jeg lever til alt er over.

GRAV

Kistene blir spikret,

Graven er tom.

Jeg ser ingen lysning i skogen.

Alt er en pine

Fra morgen til kveld.

Men graven er tom,

Jeg lever. 

MALERI

Det er på tide

Å male kornet, bake brødet,

Spise seg mett, -

Så verden kan gå videre

Med nye generasjoner,

Med fugler under himmelteppe

Med gylne lys

Og en urgammel drøm om fred.

VÅGE

Kan jeg våge å tro?

Kan tro frelse

For den som dreper,

Og den som lever i synd?

Kan jeg tro blindt

På underet?

Kan jeg tørre å være

Meg selv?

Kan jeg våge å se lyset

Som opplyser veien?

Kan jeg våge livet

På ditt ord?

UNDER

Påskeunderet splitter verden.

De spør, hvem hører du til?

Uten ord kommer det frem

At vi må høre til.

Vi må vite hva som er sant og rett,

Kjenne historien, se lyset,

Og ta inn over seg

Underet for millioner.

Alle dem som ble oppreist,

Er lysets barn.

Kjærligheten griper om seg

Og lyser i verden, -

Så ingen krok skal være i mørket,

Så alle skal finne veien

Til Jerusalem.

  

LENGSEL

Det finnes lengsel i mitt bryst.

Dagene er fylt med lengsel.

Å ha en fjørlett fot,

Et bankende hjerte for livet,

Bruser i mitt indre.

Jeg har lengsel for lyset,

For barnet som hilser og vinker

Som en del av verden.

Jeg lengter å høre shalom.

Vi må aldri glemme

Det ufødte barnet,

At det var ordet som skapte alt.

Han er vår bror, vår lengsel, -

Lyset som skinner på veien

Til Israel

SOMMER

Husker spillet i graset

Når sommerlyset sprang over tunet

Og inn i alle rom, og kott.

Solen besøkte jorden med en myk stemme,

Med myke lepper og et kraftig hjerte.

Jeg husker eplehagen i blomst,

Og frukten som ble moden,

Og løsnet fra stilken i sommervind.

Alt er bare god minner

Fra den gang jeg sprang i graset

Og lyttet til grashopper og fuglesang.

Nå blir sommeren kortere,

Lyset smelter bort i skyer og fjell.

Morgenen kryper inn

Som en gjest og sier: Bare ligg, du.

Jeg kommer snart igjen

Som morgenlyset.

MORGEN

Jeg våknet tidlig, -

Tok dressen på meg.

Jeg ville feire dagen

Med fuglene.

Jeg gikk ut i solen

Med skyggelua

Og tronet stien

Til Husafjell.

Morgenluften var rein som gull,

Og solen strålte i lia.

Jeg måtte synge en frihetssang.

Jeg elsker utsikt, og lyng og hav.

Jeg elsker åker og modne bær,

Og epler fra heimehagen.

Men mest av alt

Elsker jeg en morgenstund

Med solgull over alle grenser.

Det gir meg livsmot og sang i brystet

Og nye krefter for morgendagen.

Det gir meg håp for en bedre verden -

Med visdom og kjærlighet,

Og pust av lyset

Som helbreder.

ÅKER

Åker er et hellig ord

For urgammel grøde, for korn

Som modnes

Og slitne hender

I kamp for livet.

Åker er en gammel flekk

Som gir til den siste hvile

Noen tommer jord

Til den rike

Og til den som arver alt.

BYGGE

Den som bygger hus

Må huske grunnmuren,

Fundamentet,

Grensestolpene.

Med hammer og sag

Kommer en ikke langt.

Alle må passe målet

Og drenere muren

Før takkefesten.

Ingen kan bygge i sand.

Fjellet må være reint

Før grunnmuren vokser.

Og huset er ikke ferdig

Før flagget vaier.

ORD

Ingen spørsmål

Uten svar.

Ingen sol

Uten skygge.

Ingen ord - uten musikk.

Ingen verden - uten smerte.

Ordene lengter til oss

Og byr seg frem

Som lys og luft.

Ordene regjerer verden

Med slegge og spett,

Sverd og tårer.

Men ordet er kjærlighet.

Lyset skal erobre verden

Og føde lys til evig tid.

Ordet forvandler og skaper alt nytt.

En verden fylt med håp

Er en ny verden.

Ut mot havet-Ill.