VEIKRYSS – Poesi 2015-1 ’D3 *Sigve Lauvaas

Veikryss-Ill.

D3.

ANNERLEDES

Etter tjue år med lidenskap

Vil jeg fortsatt ikke ligge ved siden av deg.

Jeg vil hvile på egen grunn,

Være meg selv, og kjenne at jeg fortsatt lever.

Følelsen til de annet kjønn er sterk,

Men jeg vil ikke galoppere i sengen.

Jeg vil skrive hvor lekkert det er med vind

Som fremdrift, at båten er sterk

Og grensen i det blå havet.

SPEIL

Vi kan speile oss i hverandre.

Vårt eget speilbilde gir ingen nyhet.

Vi har karakter, og klærne skaper.

Kroppen er ekte.

Vi krever ingenting, men vil ha frihet.

Vi berører i frihet,

Og alle våre landområder er basert på frihet

Som gir hverandre at nytt ansikt.

Impulsene kommer i bilder, i ordet

Som dukker opp fra dypet

Og finner oss på sengekanten,

Eller på veien. - Vi speiler oss

I ordet fra sjelens dyp.

ALT JEG SER

Alt jeg ser

Har ingen sett før

Slik som jeg.

Det jeg ser er en forestilling om verden

Som har vært i endring.

Alt jeg ser fra mitt vindu, fra mine øyne

Er en rad med inntrykk

Som blir til en mosaikk, en vev

Koblet til stjerner og måne.

Jeg ser tiden flyr, mennesker og dyr,

Landskap, by og trær.

Vi lever i skyggen av fjellet

Som motorveien går gjennom,

Som knytter verden sammen.

JOBB

Jeg jobber for å få ordene ned,

For levebrød, og tid til mosjon,

Til å besøke folk.

Kroppen dras i flere ender.

Og jordens overflate utvides

Til stjernetåker,

Og jeg blir distrahert av lyd.

Jeg speider horisonter,

Men knyttes mest til ordet

Med tynne fibrer.

Alle går på nett i dag,
Og veien er asfalt

Fra et avviklet oljefelt,

Der noen jobber overtid

For å få alt med.

KJÆRLIGHET

Hva bygger vi våre liv på?

Hva er kjærlighet?

Og hva er overenskomsten mellom to

Som vil lever sammen,

Og hva når en skilles?

Er det fortsatt noe uklart,

Må dette renskes opp i.

Vi skal ikke gå følelsesløse omkring

Og følge gravitasjonskraften -

Til punkt og prikke.

Spenningen mellom to vil alltid være der.

Men de åpne dører, og muligheten er store

For den som tar imot.

Uansett, sannheten må frem.

Da gjelder det å ikke tolke feil,

Men se dimensjonen i det en har

Kontra det en får ved neste kryss.

SELSKAP

Ikke mange kan jeg be til selskap.

Jeg skulle ønske flere kunne komme.

Det hjelper ikke hva jeg sier.

De kommer heller ikke når jeg nøder dem.

Magen er full av bitter frukt.

Jeg kan ikke kaste selskapet på dør.

De har sine manerer, taler, ord

Som passer i kjelleren, som regnet skyller

Før vinteren setter inn.

Da er folket samlet i Jerusalem

Og skal ha det siste måltid

Før løvhyttefesten.

Jeg er fremmed, men er velkommen,

Og får smake alle rettene

Som en innbuden gjest.

STØY

Jorden støyer.

Århundrer med støy

Jager fuglene.

Sverdet ved daggry

Åpner portene.

Skrik fra byene,

Sjeler i angst.

Støvet ruller i landskapet.

Jorden svømmer i aske.

Fjellene spruter ild.

BO

Vi vil ikke bestandig bebo denne klode.

Når kornet er borte, sloss de rike.

Fattige har ingenting å bestille.

Jorden blir tom,

Den blir svøpt i glør og aske.

Noen roper med dempet røst:

Frels oss fra dette livet.

Vi trenger ekstratog ganske snart,

Så vi kan flykte.

Her er ingen steder for min sjel.

Jeg er lemlestet, og trenger vinger

Så jeg kan komme på andre siden

Med et vindpust.

Tørre trær finnes ikke.

Husene er avsvidd.

Himmelen i øst er rød,

Og solstrålene jobber med grunnen

Som gir seg til kjenne.

Skjelv etter skjelv smykker jorden.

Gråtekoner finnes ikke,

Bare en skulptur i bronse

For de siste levende.

Monet-Ill.