 |
| Monet-Ill. |
D3.
JEG
Presis
etter oppskriften
Ble
jeg født,
Som
en som forsøker
Å
samle sine muskler, sin kraft
Til
et veldig hyl.
Jeg
er født til livet,
Med
døden som nabo.
Og
elsker å gå, eller fly
Med
armene,
Som
er mine ankerpunkt
Når
jeg faller.
Hver
dag holder jeg en lystig lek,
Og
ser meg i speilet.
Jeg
holder meg oppreist
Som
et halmstrå,
Til
kraften kommer igjen
Og
holder meg fast.
Jeg
vokser etter soppskriften
Og
beveger meg i terrenget
Som
en konge,
Med
topp naboer
Og
en frodig eplehage,
Som
gir frukt og lauvfall
Til
rette tid.
Jeg
er fanget til naturen,
Og
sørger for fremtiden
Som
en fangevokter.
Jeg
går over de vanskelige pass
Til
en lun hytte,
Med
fred og stillhet i veggene,
Som
en gammel mor.
Her
finner jeg mine drømmers mål,
Et
beger med poesi
I
hyllemeterskogen.
HAGE
Jeg
har løftet hennes kalde hender.
Hun
som ber om brød,
Skal
få en frodig hage.
Den
vise taler
Til
den som har et ømt hjerte,
Og
gir kraft på veien.
Lyset
overvelder ingen,
Men
er av en annen verden
For
å oppfylle det som er skrevet.
Ordet
taler til hjertet,
Og
sjelen tar imot livets brød
Som
en dyrebar gave.
FLY
Endelig
får jeg fly, likevel.
Mine
vinger er gyldige.
Jeg
flyr med mine hender
Til
verdens ende.
Jeg
øver – å bli en engel,
Men
jeg evner ikke språket.
Jeg
er i ubalanse
Og
stuper som et lys.
Jeg
reiser meg, forkullet,
Og
strekker mine vinger
Til
kraftløse åretak.
Jeg
kan ikke fly alene.
FOLK
SER
Folk
ser på meg, stirrer.
Jeg
går med sørgeslør, er enke.
Under
kjolen er jeg naken,
Uten
oppdrift.
Jeg
kjenner ingen,
Og
har blemmer på huden.
Jeg
prøver å dekke min fattigdom
Og
beveger meg mot byen.
Folk
forakter meg,
Følger
etter meg og roper.
De
håner meg som en forbryter
Enda
jeg aldri stjeler.
Hundene
snuser etter meg,
Og
folk baksnakker.
Men
snart er jeg i frihet.
Jeg
vet at jeg skal dø en dag.
ANSIKT
Ansiktet
ditt er et landskap.
Jeg
har sagt det før:
Du
er beviset på slekten
Som
ror mellom øyene
Og
speiler seg i vannet.
Jeg
elsker ditt ansikt,
Som
jeg elsker tiden og rommet.
Du
er et avtrykk i landskapet,
En
bok fra innsiden
Som
speiler seg i vannet.
Ditt
ansikt er vårluft og smil
Som
åpner dører og vinduer
Til
frodige blomstersletter,
Og
åkrer med modne aks
Som
speiler seg i vannet.
Ditt
ansikt er dype brønner
Som
gir av sin kjærlighet,
Og
gleder alle med nærhet
Og
ord som blinker som stjerner
Og
speiler seg i vannet.
RING
De
som går i ring
Har
ingen mål for vandringen.
Jorden
går rundt seg selv
For
å holde form og stil.
En
ring stopper aldri.
Et
spor blir til en løpebane
For
dem som er i ringen.
Da
gjelder det å bryte ut
Mens
det ennå er tid.
ORD
Jeg
finner ikke ord
For
alt som er usagt,
Men
jeg kan klage
Når
ordene ikke når meg.
Mine
ord er som føtter,
De
stikker seg frem.
Og
alt har sin pris.
Men
ingen betaler for ord
De
ikke har hørt.
LIVET
Et
liv uten ånd og kraft -
Gir
en tørr materie, uten håp.
Men
livet i nåden vokser
Som
barn og blomster i lyset.
Livet
har et stort hjerte
For
den ene
Som
vekker oss med sang.
Livet
kaller barnet til seg
Fra
første sekund.
Livet
favner alle, og suger nektar
Fra
husets kjøkkenhage.
En
humle eller bie
Gir
et godt håndtrykk.
Vi
kan ikke tenke oss livet
Uten
sol og regn i åkeren.
DYPET
Jeg
finner ikke noe dypere
I
et menneske
Enn
dybden i mitt hjerte.
Her
er det uendelige verdensrommet
I
et nøtteskall.
Jeg
er på sporet av en stjerne
Som
vil ta meg med,
Når
bunnen er nådd.
MENNESKE
Jeg
plages av støy på jorden,
Og
oppretter en vegg -
Så
jeg kan holde ut
Til
alle veiene er stengt
For
tungtrafikk.
Jeg
plages av for lite armslag
Til
å utvikle meg.
Kornåkrene
blir asfaltbelter
Og
høye hus.
De
bygger ned jorden
Som
skulle gi oss levebrød,
Uten
tanke på barn og barnebarn,
Som
aldri får oppleve
Et
levende landbruk.
LIVET
Noen
gravlegger,
Andre
baker brød.
Livet
må gå videre.
Mennesker
står i kø
For
å bli født.
Livet
er en tynn vegg,
En
tråd fra begynnelsen.
Livet
er et gitter av ord
Som
roper etter lys,
Og
ber om fred.
 |
| Gammel vei-Ill. |
No comments:
Post a Comment