Sunday, 29 March 2015

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D8 *Sigve Lauvaas


Kornåker-Ill.
UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D6 *Sigve Lauvaas



ET LITE HUS

I et lite hus er jeg klar til å favne
Ordene som kommer,
Og våren med sin mystikk.

Språket følger vinden
Som jager snøen i fjellet,
Og jager meg opp av sofaen.

Når jeg lukker opp døren,
Hører jeg toner fra naturens rike
Med bladgrønt fra topp til tå.

Jeg bor i et lite hus,
Og klamrer meg til de evige verdier
Som ordene forkynner i dag.


SPRÅK

Lauvet klamrer seg til treet,
Før høsten maler skog og fjell
Med pensel fra staffeliet.

Lauvet roper i vind og måne
I de lyse frostnetter,
Og søker noen å snakke med.

Språket løser kraften i meg,
Og jeg forstår det bladløse treet
Som står nakent igjen.

Lauvet flyr med høststormen
Og blir til en brun masse,
Langs skogstien til slottet. 


LYS

Lyset i framtiden
Blir på andre siden av sjøen,
Der båtene er dradd på land.


JEG

Jeg ser små hus i drømmen,
Og i et av dem bor jeg
Med fire små og en klokke
Som tikker alvorlig om nettene.

Jeg hører toget rulle forbi
Med tunge lass av gods
Til de skjulte fabrikkene
Som maler og produserer alt.

Jeg kan bare se meg i speilet,
Og vet at alt går sin gang. -
Jeg tenker på en krystallvase
Som ble knust i tusen biter.

Jeg føler meg som en av dem,
Og er skarp i kantene.
Jeg skal manøvrere i verden
Med følsomt blikk til alle.

Det er umulig å drømme livet
Fra vår til sommer - og høst.
Vinter riene er en epoke
Som forvandler alt i naturen.

Våren i landskapet forteller
Med smil, latter - og tårer
Alt som har skjedd under jorden
Når gullet drypper i lauv.


TANTE

En tante bor ut mot havet
På en gård med slette marker
Og uhorvelig mye vind.

Når havet bryter imot land,
Må en låse seg inne –
For ikke å følge med i dragsuget.
Mange skipsforlis kan fortelle
Om salmesang og ensomme liv
I rullesteinbelte langs Jæren.

Min tante bor i et murhus,
Og hører stormen ule i takskjegget.
Her vil hun bo til det siste.


BILDE

Jeg har et bilde av jordkloden,
Og kan se tvers igjennom løken
Som åpenbarer seg med vulkan og jordskjelv,
Skorpeforskyvninger og tsunami.

Jordkloden henger i en tynn tråd,
Som en perle, eller en kongle på juletreet.
Vi også henger i en tynn tråd og dingler
Til den blir klippet over.

Livet er i den ene enden, døden i den andre.
Disse kreftene arbeider imot hverandre,
Og hviler i mediejungelen
Som gravstøtter og søyler til himmelporten.


TV

Vi ser på TV
Og aner ikke at det er halve sannheten.
Vi får servert midtpunktet,
Men selve fundamentet blir blokkert.
Søylene svaier.

Ordene til den ene blir kull og aske
Som overskygger det virkelige livet.
Moralen blir fordreid
Og noen velger for alle hva som er aktuelt.
Løgn blir sannhet i munnen
Til de svikefulle
Som ikke hører navnet.


HOLD FAST

Hold fast, hold ut.
Hold fast på idealet.
Hold fast i navnet,
I klippen, i kongens bud.
Hold fast.

Hold fast,
Og bli det du er,
Med hendene hevet,
Med ordene i munnen.
Hold ut, hold ut.
Vær sterk.

Hold nøkkelen høyt,
Vær helhjertet, sterk.
Hold ut i prøvelsen
Og se fremover, langt,
Der solen står opp
Og går ned.

Hold fast på din sjel.
Hold fast på idealet.
Ditt navn lyser
Og gjenspeiler navnet.
Du er født.
Du er klippen som står
Når havet bryter.


ELSKE TV

Den som elsker tv,
Elsker harde bud og fakta
Om å være en som ser
Det andre vil at vi skal se og tro.

En må være hard og smidig
For å ikke dukke under i volds spiralen,
Som tv klipper til i film
Som brettes ut - så vi kan se og tro.


MÅNE

Ut av mørket kommer månen
Som et midtpunkt i natten,
Og lyser klart og stille
I hele jordens univers -
Som speiler havet, skip og folk
I generasjoner, generasjoner.

Månen fester blikket på oss,
Og legger kinnet inn mot vårt
Som en vektløs pute,
Før den synker sammen
Og blir borte i sitt skall,
Og dagen kommer inn
I morgendis
Med sol og skygge
Fra himmelrommet.


TENKE

Jeg ønsker egentlig å tenke selv,
Finne mening med livet,
Skjønne hva som driver verden frem.

Jeg tenker på enkeltheter og linjer
Som fører til fremgang eller hat.
Jeg søker Gud, og finner styrken der.

Uten lys er alle fakta blinde spor
Og skillevegger i natt og tåke.
Jeg søker ordet i et syn, og ser min vei.

På andre siden av havet er vi født,
Og kan ikke se oss mer tilbake.
Der er et lys som roper barnet hjem.
  
Olav Garborg-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D8 *Sigve Lauvaas

No comments:

Post a Comment