 |
| Olav Garborg-Ill. |
D7.
GLAD
Jeg
gleder meg over medaljene,
Selv
om det ikke er min sak
Å
føre nasjonene sammen.
Jeg
er glad for språket,
Og
går fra hus til hus
Med
små ord
For
å spre glede
Til
folk som er etterlatt
Og
stadig våker.
Jeg
er glad for landsbyen
Som
vokser i denne tiden
Hvor
sykdommer herjer
Og
gruvene
Blir
til gravkammer.
Jeg
gleder meg over den ene
Som
overrasker
Med
godvær og modne aks
Før
tiden,
Og
taler menneskene
Med
rikelig frukt
Til
jubel og sang.
KOMMER
Jeg
kommer fra grensen
Og
vender tilbake
Når
maisen er moden,
Og
jeg har fylt alle mål med gull.
Jeg
står med tomme hender
Og
møter livet,
Som
vekker meg til innsats
For
gatebarn i Guatemala og Paris.
STEIN
Steinen
bærer huset
Som
en del av byen
Som
lyser i mørket
Når
alle lamper er tent.
Fjellet
bærer steinen
Som
bærer huset
Som
lyser i mørket
Når
været tillater det.
Steinen
og lyset
Gir
oss rikelig plass
Under
taket.
Hva
en best kan unnvære
Er
umulig å svare på.
Steinen
er grunnmuren i byggverket
Som
lyser i hvert ansikt
Som
et mirakel -
Til
målet er nådd.
LYS
I
det vårlige lyset
Planter
vi frø,
Og
venter til spiren
Våkner
med blad og stilk
Til
en fin blomst.
Blomster
er som øyner
Over
hele jorden.
De
fanger oss i speilet
Og
forteller vennskap
Med
kjappe glimt
Som
stjerner i rommet,
Som
barn
Som
lærer å gå.
VEIEN
Motorene
durer
Langs
den frosne veien.
Og
jeg er en gammel mann
Som
nesten ikke hører.
Men
jeg kan se,
Og
innbiller meg at støyen
Plager
de fattige
Som
tenner bål
Til
minne om St. Hans.
De
bor i sine tynne telt
Som
lyser som drivved
Langs
veien.
Alle
hører susen.
Det
er et evig jag mot storbyen,
Der
togene stopper
Og
fabrikkene spyr røyk
Til
et vitnesbyrd om livet.
Men
andre veier slynger
Som
et nettverk i landskapet
Og
spiser stadig mer jord,
Så
ingen kan dyrke korn
I
mils omkrets.
Veiene
graver til seg
Oppmerksomhet
og penger
Så
vi blir lammet,
Og
klarer ikke produsere mat
Til
våre egne.
Strømmen
mot byene øker.
Motorduren
blir tettere.
Og
flere og flere flyr
På
veier i rommet.
Jeg
undrer meg på
Fremtiden
for landeveien
Som
lyser i landskapet
Mellom
øst og vest.
POESI
Er
poesi en tirade,
Eller
en komprimert
Stim
av ord?
Er
poesi en plage,
Eller
melk
Fra
en frodig mor?
Jeg
kan ikke svare.
Men
ordene har vinger
Som
flyr over hele kloden.
Dem
som har fanget en svale
Vet
at frøet vil gro
Til
et lys i landskapet.
TID
Å
klippe tid
Er
som å klippe livet.
Tiden
smelter i oss
Som
et godt ord.
Når
vi hører vakre ord
Vet
vi at noen ser.
Da
kan vi åpne speilet
Og
kjenne glede.
For
alle har tiden
En
inngang og en utgang.
Vi
kan ikke trekke noe ifra
Eller
legge noe til.
Å
klippe tid
Er
som å klippe lyset.
Det
bor i oss
Så
lenge vi lever.
 |
| Norsk fordlandskap-Ill. |
No comments:
Post a Comment