UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D5 *Sigve Lauvaas

Nordlys fra Kvaløya-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D5 *Sigve Lauvaas

TIDEN

Ordene vi bruker, lever.

Og trærne som har sevje i årene,

Vil komme med nye skudd.

De lever.

At poesien min lever,

Får meg til å gråte.

Jeg har konsentrert meg,

Og fullbyrdet melodien i moll.

Av kjærlighet ble du født,

Og av kjærlighet vil jeg ta deg tilbake

Som et levende barn.

Jeg favner din kropp, sier tiden.

Ditt ansikt smiler i ord

Som en gang lå omkring oss

Som en overflødig masse.

Ordene våkner til dans og latter,

Og fyller vårt hjerte med jubel

Og strengemusikk.

Når poesien skriker etter luft,

Må også jeg skrike,

Og legger meg flat i graset

For å overleve.

  

NATT

Hele natten flakker jeg omkring

Og leter etter en seng.

Jeg går fra hus til hus med åpen munn,

Og forteller historien om den lille jenten

Med fyrstikkene.

Himmelen blir skyfri,

Og det blir kaldt.

Vindens hånd stryker over ansiktet,

Stryker fjellet, og stuper.

Det blir en ny dag med gull i vinduet,

Og blomstene spirer.

Jeg går ren og tillitsfull som en katt,

Og leter etter hvilesteiner langs veien.

Jeg flakker i grålysningen

Og søker luft i det fremmede landet.

Jeg har ingen slekt,

Og du er ikke min søster eller bror.

Jeg kom naken, med lange føtter.

Jeg erobrer steg for steg, og lytter

Til lyden av bølger.

Havet kommer imot oss

Og utsletter alle spor.

LYS

Lyset skinner i bergveggen

Og inn i buegangene

I de trange grottene,

Der flaggermusene har sitt hi

Og mumler i det underjordiske

Til kjedsomhet.

Men oppe i dagen lyser en lampe

Fra kongens sal,

Og menneskene blir samlet til arbeid.

De hellige skjenker bønner og druer

Og velsigner jorden,

Så åkeren gir rikelig grøde, -

Og tar imot oss når vi kommer.

Lyset drypper kjærlighetsgaver

Ned til oss, fremmede,

Som er på reise til verdens ende,

Der kornblomstene alltid lyser

Som reneste lin.

HAVET

Jeg er en sjømann, og kjenner bølgene

Som skinner i hvitt.

Og havet roper med sleggekast

På avslipte bergvegger.

Sjøen sprøyter over holmer og skjær,

Og drypper i tykke skyer om natten,

Når flaggermusene seiler

Med mumlende sirener fra naust til naust.

Jeg kjenner fiskerne i Normandie,

Og har geleidet rikfolk til hotell i Lisboa.

Men, min seilas er ikke ferdig.

Havet lyser gull i det fjerne.  

MIN TID

Kjærligheten lever i min tid.

Den forstyrrer ikke,

Og står på øverste hylle.

Min tid speiler havet,

Og verdens øyner ser i dypet

Fjell etter fjell,

Og en mengde krater.

Jeg følger utviklingen

Fra en liten park i byen.

Her var trykkeriet til Dagen

Mellom høye murhus

Før brannen.

VERDEN

Jeg lever i en verden,

Og verden lever med oss.

Jeg gjentar:
Jeg lever ikke alene i verden,

Og har mitt anker i ordet

Fra begynnelsen.

Verden søker sitt eget,

Men jeg søker det som er utenfor

Alle grenser,

Og kommer til sannheten –

Som taler mitt språk.

Jeg lever med ryggsekken klar,

For jeg skal ikke bli her.

Jeg vil videre, - favne Gosen.

Jeg ønsker å svømme på netthimmelen

Til verdens ende.

Jeg ønsker å være et barn.

ALT

Alt jeg ser på

Bøyer seg i vinden,

Som folk og trær.

Alt blir til grus en dag.

Men de jeg elsker

Plukker konvaller langs veien.

Alt går inn i mørket

Før lyset overtar hele rommet

Og skriver våre navn i gull.

Ingenting er ferdig

Før alt er ferdig som skal bygges

Med tydelige tegn: - Du er min.

ANSIKT

Ditt ansikt er hundre år.
Havet er tusen.

Men alle trenger å fornye seg.

Dagene kommer ikke tilbake,

Og hjulet går som en klokkestreng

Fra år til år.

Ditt ansikt skinner i mørket,

Og jeg gjenkjenner trekk

Fra barndommen.

Jeg berører håret ditt,

Og løfter deg frem i rullestolen.

Du er ingen maske,

Men en venn jeg har lengtet å treffe

Fra begynnelsen.

Ditt ansikt er mykt, tross din høye alder.

Du tar historien med deg

Og synger med gjenklang fra fjellet.

Du fornemmer tidens tann,

Og ser frem imot dagslyset,

Uten briller.

Du omfavner mitt hjerte

Med øynene dine.

Jeg ser deg som en bestemor

Fra Israel.

Ditt ansikt lyser navnet.

TALE

Jeg taler for meg selv,

Og til enhver som vil høre ordene

Som griper sterkere

Enn musikk fra Sinatra og Chopin.

Jeg har budskap fra et helt hjerte:

Å spre ordene med vinden

Til de ytterste øyer.

Jeg taler til mengden av ansikter

Som skinner i solen

Som dryppende hjerter.

Jeg taler navnet jeg elsker

Til de udødelige.  

Midnattsol-Ill.