UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D2 *Sigve Lauvaas

Ut mot havet-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D2 *Sigve Lauvaas

EN NY DAG

Jeg kan ikke se,

Men strekker mine hender

Og vinker i vinden

Som en fugl som lærer å fly.

Jeg omfavner lauvet

Og blomstene,

Og alt jeg kommer nær,

Og kaster meg om halsen

Til naboen,

Som ikke forstår mitt språk

Inn i en annen verden.

I begynnelsen så jeg litt,

Men nå erfarer jeg

At mennesker begynner å vakle

Når jeg vil snakke

Om en ny dag med blomster

Som drikker regnvannet

Og speiler seg i våre liv.

HENDER

Jeg skal være dine hender

Og vokte din vei hver dag

Som en tjener

Som ikke kjenner morgendagen,

Men arbeider daglig

For å forandre verden

Til språket blir båret hjem

På englevinger.

Jeg skal svare alle dine spørsmål

Som et leksikon

Og gi deg trøst som en venn,

Og favne deg som en fremmed

Som ikke kjenner veien -

Til du ser alt med åpne øyner

Og kan gå frimodig over grensen

Til de levendes land.

TIL EN VENN

Jeg vil gi deg en rose,

Litt av et hjerte som vokser

I en gyllen ring -

Som forteller historien

Om dagen som ble åpenbart

I en hage, i et hjem

For din unge sjel,

Som bærer nærhet

For de svake og syke

Og omfavner de fremmede

Med omtanke og kjærtegn.

Jeg vil gi deg en gave i gull

For alt du er

I en vanskelig tid med barnet,

Som lærer bokstavene

Og øver seg å gå imellom oss,

Som et lys for den ene

Som alltid lever

Og speiler seg

I det gåtefulle havet.

DU ER

Du finnes,

Og jeg håper på deg.

Jeg ser deg i speilet,

På veggen.

Du er over alt,

Som en sky.

Jeg håper og tror

Du er gullfuglen,

Min elskede fra rommet,

En stjerne som lyser

Med utrettelige,

Jublende hender,

Som klapper og ler.

FJELL

Du er mitt fjell.

Du er ikke det jeg ser,

Men noe høyere,

Og mer ekte enn gull.

Du er fjellet som reiser seg

Mitt iblant oss - en morgen.

Du er en klode, en øy

Med ufattelig rikdom

Som stråler

Fra det innerste.

Du er den ene,

Med størrelse som en fisk,

Med øyner som en hubro.

Du er vant til storm

Og ensomhet,

Og er uten grenser,

En av oss.

FRIHET

Ordene gjør meg rik.

Jeg er en fri mann,

Og kan bevege meg med ordene,

Som en bil med drivstoff,

Som en fugl med vinger.

Jeg tror på våren.

Og munnen roper livet tilbake

Fra glattcelle og is

Til ordene fosser i fjellet

Med toner av frihet.

HØYDE

Jeg er kommet til middagshøyden i livet

Og lukker døren for litt søvn.

Veien så langt har vært bratt og smal,

Men jeg går stadig fremover,

Som en bueskytter på jakt

Etter ord som varer.

Jeg holder meg frisk,

Og beveger meg som en sommerfugl

I det vakre landskapet - med solgull i fjellet,

Og gylne blomster som våkner

Fra en lang vinterdvale,

Innpakket i dype røtter.

ORD

Ord drukner i ord,

Drukner i bilder, -

Men holder seg flytende

Mellom annen drivved

På den endeløse elven

Fra kilden til havet.

Ord holder seg skjult

Til de blir oppdaget

Og løftet inn i en sammenheng

Som gjør dem gyldige,

Som folk med pass

På reise jorden rundt.

Ordene kommer fra en blå hverdag,

Hvor alle sjeler er opptatt

Med å komme i mål

Før dørene lukkes

Og alle må gå hver til sitt,

Med spenninger i kroppen

Og hjertebank.

Ill.-foto