UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D9 *Sigve Lauvaas

Soloppgang-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D9 *Sigve Lauvaas

MEG

Jeg gikk ut av lyset,

Men er en del av lyset.

Min kropp er varig.

Jeg er renset og skinnende ren.

Jeg har ingen smerter.

Jeg er helbredet.

Jeg står imot vinden

Og all den redsel verden brøler.

Jeg kunne vært ferdig,

Men lever i fryd hver dag.

Lyset kommer nærmere,

Og jeg lyser som en enkel lykt.

Jeg er meg selv, helt forskjellig

Fra alt som er skapt.

Jeg er en skikkelse, en person

Som tar seg frem, og føler klarhet.

Jeg ser, og kan fortelle syner.

Det kom en natt, en vårnatt

Med stengte vinduer og dører.

Jeg fløy i rommet, og jeg var der.

Mitt legeme var som før.

Jeg kjente flere av de andre,

Og plukket bær og konverserte.

En sjel sprenger grenser over alt.

Jeg sitter i det høye, på utkikk

Etter folk som går og kommer,

Og er i stand til å fryde meg

Av spøk og latter i en Edens hage.

Det undrer meg at noe slikt kan skje.

Men det er helt naturlig,

En akt i livets film – som er evig.

Bak skyer, over stjerner, er kloden vår.

ENSOMHET

Kan jeg være ensom

Når solen skinner over fjellet

Og lyser gull i øst og vest?

Jeg er forbløffet over solen

Som skyller gulldråper til oss

Som sitter i ensomhet og venter

At noe stort skal skje.

Tenk, jeg er koblet til kraftstasjonen

Som fyller alle kar i verden

Med ny energi, og gjør vinter til vår.

Jeg kan ligge våken hele natten og se

Den endeløse ringen i vannet

Som speiler en evig sol.

Kan jeg være ensom når solen spiller

I skogen, og gjennomlyser landskapet?

Jeg ser himmelen gløder av kjærlighet

Med en underlig kraft

Som vekker til liv. –

Og en ny dag synger navnet.

TOMME ORD

Jeg er urolig for tomme ord

Som tar opp plass i værelset

Som er pyntet til fest

For Bach og Beethoven.

Tomme ord bærer nedover,

Og må bli til støv og aske.

Jeg hater å bære lass med tomhet

På veien til Jerusalem.

KNEL

Jeg kneler for freden, for de dyre ordene

Som vekker mitt hjerte

Og overvinner mørkets gnål og uro.

Jeg kneler for den hellige gåten, som livet er,

Og bærer mitt offer frem i lyset

Så alle kan se mine tanker, og tro.

Jeg kneler for tiden, og drømmen som bærer

Mine tanker videre i luften, høyere

Enn rommet, som teller tusen kloder.

Hvert navn er en klode. Og du er i samme båt

På det store havet, i kjærlighetens tegn,

Med land i sikte, bak død og grav.

SOLOPPGANG

Jeg ser en soloppgang.

Det lyser i ansiktet fra en åpen sol,

Som nettopp er våknet.

Jeg må våkne med fuglelatter i trærne.

Jeg teller krokkuser i hagen

Og spiser frokost - før dagens dyst.

Jeg skal repetere ordene som ligger og venter,

Og være til for naboen, som har mistet

En kjær venn. Jeg skal leve.

I solens lys, i tidens bølge, på havet

Vil jeg ro mine årer, og notere hver soloppgang

Som en fødsel fra Gud.

Kjærlighet er frihet. Kjærlighetens språk er livet

Som er innåndet av lys.

Jeg ser Gud i landskapet.

Jeg ser etter bokstaver som kan bli til noe stort.

Jeg elsker å skape liv av døde ord.

Jeg elsker soloppgang ved havet.

Foto-Ill.