 |
| Monet-Ill. |
D4.
KORT
Jeg
er for kort
Til
å bli sagd over,
For
kort til å være fiskestang.
Jeg
er bare en flis i byggverket,
En
nagle i båten
Som
holder verden sammen.
Jeg
er for kort
Til
å komme i mål ved egen hjelp.
Jeg
må ha noen til å dra.
Jeg
er for langt nede
Til
å komme så høyt som stjerner.
Jeg
trenger vinger for å fly.
ORD
Hvor
er ordene
Som
ble gravlagt på kirkegården,
Som
var med lasset
Når
alle sov?
Hvor
er lyset som formidler
De
gode gjerninger
Og
holder liv i menneskene
Dag
for dag?
Hvor
er navnet som ser meg
Når
mørket jager
Og
himmelen blør av krig
Og
hungersnød?
Hvor
er ordene
Som
lever og gjør alle synlige,
Og
skriver med gull:
Jeg
elsker deg.
MÅNE
Månen
kommer
Som
bestilt inn døren,
Og
legger seg som en katt
Under
ovnen -
Og
maler gull på vegger og tak
Til
lilleviseren går mot fem,
Og
bakeren er i sving
Med
hvetebrød. –
Stillheten
blir forskjøvet
Til
neste måned.
Og
vi kan gjette utfallet,
Viss
ikke skyene dekker galleriet
Med
sort pensel.
Da
må alle skaffe seg billett
Til
en ny forestilling
Under
åpen himmel, om travelhet
Som
gir ryggsmerter og stress -
Til
levebrød for noen,
Og
bekymring for andre.
KORN
Jeg
vil ta imot korn
I
stillhetens hus,
Så
jeg kan bli vis
Og
kjenne rett og galt.
Jeg
vil vekke mitt sinn
Så
jeg ser den usynlige
Og
kan åpne meg
For
min neste.
Jeg
vil strø korn i verden,
Så
noen kan få hjelp
I
travelheten,
For
livet er ikke enkelt.
Alle
trenger et gullkorn
For
å overleve.
Kornet
er livets brød
Fra
begynnelsen.
LEVE
Jorden
går, jorden går.
Teppet
faller.
Vinduene
lukkes.
Natten
kommer.
Vi
lever.
Jorden
går i evig dans
Rundt
gullkalven.
Og
solen legger seg bak fjellene
Og
skyver lyset frem
Til
overflaten,
Til
en ny dag.
Vi
lever,
Og
er opptatt av været.
Kloden
drar med seg
Ufødte
drømmer,
Og
jeg er en strek i regnskapet.
HAV
Havet
er mot vest,
Men
skyene driver mot øst
Med
regn på høyfjellet.
Hav
er et ord
Av
en viss størrelse,
Og
ingen skal tvile på dybden.
Den
er fra jordens begynnelse
Til
verdens ende.
Havet
har mange speil
Hvor
solen kan feste sitt øye.
Havet
gir og tar, som jorden,
Og
binder kloden sammen,
Så
vi kan møte hverandre i døren
Til
frokost i det grønne.
TØRST
Vi
tørster etter å få vite,
Kjenne
alder og år,
Bli
en del av fellesskapet,
Bygge
broer
Og
sette opp telt
For
flyktningene
Som
kommer med sandaler
Og
langt hår
Tilgriset
av svette og tårer
Fra
den strabasiøse turen
Gjennom
ørkenlandet.
Vi
tørster etter en himmel,
Men
gir oss i kast
Med
fiskestangen,
For
vi skal leve videre
Og
være et sandkorn, en stjerne
Så
langt øye ser.
Vi
tørster som gras
Og
vekkes til liv av regnet
Som
synger i greinene
Og
setter spor i jorden
Som
drikker våre liv
Og
føder nye
Arbeidere
til kraftverket
Som
forsyner verden
Med
lys og varme.
VAKKER
Du
er vakrere,
Synger
mildere,
Og
gir mer av deg selv.
Ordene
ligger i ditt hjerte,
Og
våkner som løvverket
Når
du stiger i landskapet
Med
bare føtter.
Du
hviler for hvert steg
Og
vokser til en krystall,
Et
monument,
En
vase med tusen blomster
Som
binder oss -
Til
ditt myke ansikt,
Som
dekker hele jorden
Med
kjærlighet.
|
| Monet-Ill. |
No comments:
Post a Comment