 |
| Norsk natur-Ill. |
UT MOT HAVET - poesi
2015-8 ’D4 *Sigve Lauvaas
FREMMEDE
Vi er fremmede
Med båt langs kysten,
Og stiger i land på en øy
Og sover i graset
Til bølgene slår høyt.
Vi berger oss fra øy til øy,
Og vandrer til sist
Over gyllent sjøgras
Til en gammel kirkegård
Med hvilesteiner.
Vi er budbringere
Med lengsel til ordet,
Som følger med vinden
Der båten glir inn
Fra fremmede land.
GAMMEL
Vi går hånd i hånd med
språket,
Og står opp for de gamle
Som har angst for fremmede
Og puster i trengsel
Ved den gylne port.
Vi flyr ofte, og taler et
språk
Som skiller seg ut i flokken
Av gamle jegere -
Som tenker død og
oppstandelse
Og evig liv.
LYS
Lyset er alltid der vi er.
Lyset følger oss til porten.
Og vi lever i håpet.
Vi lever i lengsel etter fred
Og et enklere liv
Med rettferdighet, og
kjærlighet
Som flyr i årene
Og staver navnet som lyser
Og skaper lys i barnet
Som vokser til en hel verden
Med butikker og skinneganger
Og høye hus.
OMFAVNE
Hun valgte å omfavne et tre,
Og ble der i sitt leie
Til solen kom gjennom en
sprinkel av skyer.
Hun omfavner og gråter,
Og rekker ut sine hender til
avskjed,
For hun har møtt en prins
mellom greinene
Som har mykere hud
Og et språk hun kjenner fra
barndommen.
Hun omfavner den ene,
Og kysser føttene som det
hellige barnet,
Og velger ordene med omhu,
For hun har ikke mer å gi.
FORVANDLING
Hun ønsker en forvandling,
Og erindrer alle ting fra
begynnelsen,
Da kartet ble tegnet og
menneskene ble formet
Til mann og kvinne, og
fargene ble tildelt
Hver enkelt – etter språk og
alder.
Og alle fikk se bildet som
lyser i rommet
Mellom stjernene og Gud,
Der fremmede søker fred
Fra streifende løshunder, og
ulv i fåreklær.
Dette er tiden vi lever i
Som redde sauer, uten hyrde.
Vi er prisgitt hjertelaget
til hverandre
I en ny verden
Som ruller opp hver dag
Så lenge klokkene slår.
TUNTREET
Jeg elsker lauvverket
Og kronen på eiketreet,
Og nøttene som daler ned
Til nye spirer.
Jeg elsker klokkene i tårnet
Som kranser bygden
Med kjærlighet, og vekker
Gamle folk til å se
Jødene som går forbi.
Jeg elsker slekten
Som plantet tuntreet,
Og fikk meg til å vokse høyt
Av dråper fra sevjeskogen.
Jeg elsker jorden
Som gav meg rom til å klatre
Fra grein til grein
Til kronen over alle fjell,
Der vinden synger salmer
Fra Oljeberget.
LIVET
Vi lever i tornekrattet,
I skogens nederste hjørne,
Og beveger oss usynlig
Mot et høyere mål,
Der villdyrene beiter langs
stien.
Vi lever med frykt,
Og kommer stadig nærmere
Huset med de utslåtte vinduer,
Der sårede finner herberge
Og får hjelp i nøden.
Lyset stryker over landskapet
Og møter oss i døren
Med budskap fra den ene:
At kjærligheten er sterkere
Enn dødens bitre piler.
ORD
Ordene er som brød, som tid
og ånd.
Ordene former oss med sine vinger,
Og lærer oss å fly.
Ennå taler ordene i mitt
hjerte.
Og sjelen åpner sine dører
For åndens kraft
I den hellige stemmen.
Ordene synger om havet,
Som subber mot land –
Og spiller på gamle strenger
Om skapelsen.
Ordene bor i oss,
Og taler natt og dag
Med bilder og farger,
Og lyser veien til verdens ende.
Når nøkkelordene er brukt
opp,
Og dansen om gullkalven er ferdig,
Vil englene spille harpe for alle
folk
I Davids by.
 |
| Ut mot havet-Ill. |
No comments:
Post a Comment