UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D1 *Sigve Lauvaas

UT MOT HAVET

Poesi

2015-8

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

  

R.Larssen-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D1 *Sigve Lauvaas

DIKT

Hvordan skal alt ende?

Jeg har sans for musikk.

Og ordene spiller en stor rolle.

Det endeløse livet tar snart slutt,

Og jeg må ha varm drikke

Og varme bad.

Kroppen tigger etter mer tid,

Så jeg kan få jobben ferdig.

Jeg skal dikte en ny klode

I miniatyr.

GLEDE

Stillhet er en stor glede.

Jeg kan aldri ta farvel med stillheten,

Som er mitt kjæreste tilfluktsrom.

Hit kan jeg komme fra den tykkeste byen

Og feire frihet og åpenhet,

Her kan jeg puste i glede

Og gjenreise kroppens livskraft.

Jeg føler meg beæret av stillhetens kjærtegn.

De berører mitt hjerte,

Og får meg til å se gledene i hverdagen

Som et lite barn.

Vi må aldri ta farvel med stillheten.

Snart er vi oppløftet i stillhetens tegn,

På gjennomreise til paradishagen,

Der solen aldri går ned.

NY KLODE

Mitt hjerte slår for en ny klode.

Alle mennesker er på gjennomreise.

Vi flyr med hvite vinger

Og oppsøker det hellige rommet

Bak himmelteppet.

Vi lever noen deilige dager her,

Før båten blir lastet for en ny klode.

Og jeg er dekksgutt,

Og skipperen er min venn

Som holder stø kurs.

  

STRØM

Livet er en strøm av dager og netter

Som tar oss med over det store havet.

Vinden skyller båten i land

På andre siden, der alle kan leve trygt

Og holde helg,

I nærvær av engler.

ORD

Bøker er en reise. Livet er en reise.

Mitt liv er mange bøker, mange reiser.

Jeg har både vært under vann,

Og over på den andre siden.

Jeg har sett Jerusalem, og Jeriko -

Med den tykke muren som raste sammen.

Jeg har møtt engler

Og blitt reddet fra dødens gap.

Men kjærlighetens nærvær

Har styrket meg i troen på et evig liv.

Så jeg vil gå videre i ordet

Som et forbilde på det levende vann.

BARNET

Gjennom årene renner barnet frem,

Og vi får nok å bestille.

Det verbale kommer hurtig som en foss,

Og lesekoden knekkes.

Gjennom årene ser vi likskap,

Og bildet av den ene er ikke til å skjule.

Barnet renner i årene våre -

Til det tar over styringen.

  

STILLHET

Stillheten i all sin romslighet

Er en perfekt sone for hvile og terapi.

Her kan vi røre oss fritt og kjenne verdighet.

Her kan vi håpe på fremtiden

Og vente med glede på en rik høst

Og en frodig vår.

Stillheten tar i oss, favner oss

Og gir oss nye krefter.

ORD

Språkgitteret som omgir oss,

Kan vi favne og øse av

Så lenge vi lever.

Ordene kan være dype som havet

Og myke som ull.

La oss kjæle med ordene

Som våre egne barn

Det er ordene som drar oss

Og fører oss mot målet.

Vi er i samme båt,

Og kan kommunisere som venner

På tur til en ny klode.

DU SNAKKER

Du snakker om å brenne alt bak deg

Og tenker ikke på asken,

Og alle drømmene som blir igjen.

Du snakker om et nytt land,

Men vet ikke om billetten til de døde.

Du søker etter navnet,

Og vokser ut av deg selv.

Du snakker om den fremmede jorden,

Og er likegyldig om de døde 

Og hvilket språk de snakker.

FREMMEDE

Vi er fremmede,

Fra en øy i havet,

Og søker et anker i livet,

Utenfor oss selv.

Vi er fremmede

Og kommer med vinden,

Og reiser med bølgene

Til fjerne kyster.

Vi kommer fra fortiden

Og søker nye strender,

Der fiskerne har gått i land,

Og driver utover.

Vi er fremmede

Og lever som ugress

Blant de innfødte

Som strekker hals i solen.

Vi kommer fra havet

Og vokser i landskapet

Som gylne trær

Der menneskene bor.

ORD

Jeg ber ordene komme

I små doser,

Så jeg får lagt dem til side

Som bilder i arkivet.

Jeg samler ord hver dag

Til en utstilling,

Som vil trenge mye lys og varme,

Så ordene kan folde seg ut

Som blomster og barn.

Jeg ber ordene til meg,

Og snakker med dem

Som med levende mennesker

Som trenger omsorg

Og fellesskap.

Ordene er som grønne planter

Som puster liv i jorden

Som snurrer rundt

Som en vindmølle i universet.

BLOMST

Ordene skal blomstre

Og lokke til seg

Mennesker som smiler,

Og trær med gyngende lauv.

Ordene deler seg,

Og sprer seg i vinden

Til alle folkeslag,

Og kommer tilbake til seg selv.

Ingenting er fjernt

Mellom oss og blomstene,

Som kvitrer med sitt nebb

Som barn i lek og latter.

Ordene blomstrer

Og former oss til mennesker

Med kropp og sjel,

Som erindrer stjernelyset.

Alt er blitt til av ordet

Som lever og blomstrer

Som gylne hjerter

I det vårgrønne landskapet.

   

Gammel sti-Ill.