UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D7 *Sigve Lauvaas

Monet-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D7 *Sigve Lauvaas

TOGET

Jeg er på perrongen,

Og toget går.

Så går neste tog,

Og enda et tog.

Flere tog på samme dag

Marsjerer i skinnegangen,

Og det blir sent.

Nattoget er det siste.

Det lyser fra stasjon til stasjon,

Og går og går i regnet,

I måne og sol,

Helt til mitt bakende hjerte

Er alene igjen.

GAMMEL

Jeg lengter

Det daglige lyset,

Og håper på fred i verden.

Jeg lengter å se

Rettferdighetens lys

I alle mennesker, -

Så vi kan gråte av glede,

Og elske hverandre

Som søsken.

                        

Dagene føles kortere,

Og kjærligheten får en ny karakter.

Det gjelder å overleve med stil.

Død og oppstandelse er tema

På sengekanten.

Jeg lengter å se meg selv

Sammen med alle de andre

Etter den lange flyturen.

Jeg håper vi kan snakke sammen

Når alt blir nytt.

PUSTE FRITT

Bokstavene er frie som fuglen

Og trekker seg tilbake,

Eller de rekker ut sine hender

Og blir til ord og setninger -

Lange som et kapittel

I historien.

Jeg puster friere med bokstaver.

De kan jeg gjøre noe med.

Vi kan gå på tur sammen

 I lang, lang rekke,

Helt til Amerika

Og hjem igjen.

Bokstavene hopper ned fra sitt vagl

Og blir med i dansen,

Rundt og rundt på rundpinnen,

Helt til genseren er ferdig -

Og vi kan gå ut i vinden,

Og leke som barn i barnehagen

Som lærer alfabetet

Tvers igjennom.

SORTERE

Kan vi sortere byer, land, kontinent,

Så kan vi også sortere

Svarte og hvite mennesker,

Og fortelle om den ene.

I vårt århundre er det farlig

Å jevne ut språket, glemme opphavet,

Glemme sitt fedreland  –

Til fordel for penger og makt.

Vi sorteres i barnehagen, i skolen.

Bare de beste slipper igjennom nåløyet

Og skal bli til noe stort.

De andre må ta til takke med arven.

Samfunnet har fått nok pensjonister.

De som er til overs, må klare seg selv.

De sitter i veikanten og velger kursen

For livets sårbare reise.

STÅ OPP

Vi står opp i lyset.

Vår egen oppstandelse

Hver dag - gjennom et langt liv

Får huden til å puste.

Vi står opp - når vi må

Ut en tur,

Eller kløyve ved til bålet.

Vi står opp etter vane

Som sultne barn,

Mens vekkeruret tikker.

Vi er sårbare,

Og får gråe hår før tiden,

Eller mister en av våre,

Mens vi ennå beiter

Og samler gull i lader

For et langt liv.

ORD

Ordene er hemmelighetsfulle

Som musikken Ut mot havet.

Ordene gir lys og varme,

Og føler med oss.

Ordene kommer til oss

Fra tidenes morgen,

Og legger språket i våre hjerter

Så vi kan fly i vinden.

Ordene lever i menneskene

Og forteller hvem vi er.

De kommer som pust i kroppen

Og meisler vårt navn.

KVELD

Når mørket kommer inn,

Blir rommet lavt,

Men utsikten til elven lever i musikk.

Kvelden kommer lydløst

Som vårsnø,

Og blir borte i dagslyset.

Barnet legger seg i kvelden

Og våkner til fuglelatter

Og strengemusikk i grålysningen.

Kvelden holder en hånd over oss,

Og forteller om kraften

Som er innbakt i en god natts søvn.

HJEM

Etter mange år som fremmed,

Søker vi hjem.

Vi kommer langsomt mot døren,

Og masken er tatt av på veien.

Vi har en lengsel å gå til utsikten,

Finne lekeplassen, og stien

Vi vandret som barn.

Vi banker på

Og kjærtegner våre nærmeste.

Og bordet blir dekket.

Vi kan sette strek over alt,

Uten dette navnet.

Vi har et hjem som er åpent

Til alle døgnets tider.

Og dørbladet lyser

Velkommen.

Park-Ill.