UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D10 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D10 *Sigve Lauvaas

HAV

Jeg føler hvordan havet kommer inn

Og bryter gjennom byen,

Og skyller hus og tårn i grus.

Jeg ser hjertene som banker

Og taler sitt språk til det grenseløse havet

Som aldri tier, men kommer brusende i stormen

Som raser langs kysten i november.

Jeg føler medlidenhet med de som er igjen

Og skal bygge opp alt dette

Som havet har tatt med seg.

Jeg ber om ingenting. Og jeg ber om alt godt

For alle mennesker som søker trøst.

La ingen drukne i bølgene.

La de som er igjen reise seg for en ny dag.

Jeg innbyr deg til å se og høre.

Jeg følger skyenes flykt, og flyr

Med nøysomhet, mil etter mil

Til et sted hvor jeg kan dyrke og bo,

Uten frykt for havet.

Jeg søker til et høyt klippeland,

Hvor ingen bølger når.

ÅRSTID

Vår årstid er raskere.

Høsten kommer snart til alle.

På jorden finnes alltid en høst

En sommer, en vår, en vinter.

Vi er omfavnet av hverandre,

Og må bry oss.

Det er vår lodd å fødes, og en gang dø.

Vi etterlater et spor. Navnet.

LØFT OSS

Hvem løfter den evige sommer?

Hvem løfter oss fra dypet?

Hvem er den ene

Som skiller hav og land,

Og bygger Sion?

Hvem vekker oss fra døden?

Løft oss med brudeslør, i troskap.

Løft dine barn fra jorden,

Så vi kan se Edens hage i kjærlighet.

Løft oss inn i din evige sommer

Med lovsang og harper.

Løft oss til lyset som driver skyene bort,

Og favn den fattige med nåde.

Løft oss fra rullesteinene

Og la oss få del i arven

Som du har beredt.                                                                                        

DRIKK

Drikk, min sjel.

Drikk fra bekken med det klare vann

Som lyser i skjønnhet,

Og synger i fjellet.

Drikk livets gåte av vellyst,

Og kle oss med renhet og visdom.

Drikk av jorden, - som blomster og trær.

Drikk saften fra hellige engler.

La meg få kjenne den usynlige

Og se de hellige.

Og dekk et bord for meg,

Så jeg kan leve.

Foto-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D9 *Sigve Lauvaas

Soloppgang-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D9 *Sigve Lauvaas

MEG

Jeg gikk ut av lyset,

Men er en del av lyset.

Min kropp er varig.

Jeg er renset og skinnende ren.

Jeg har ingen smerter.

Jeg er helbredet.

Jeg står imot vinden

Og all den redsel verden brøler.

Jeg kunne vært ferdig,

Men lever i fryd hver dag.

Lyset kommer nærmere,

Og jeg lyser som en enkel lykt.

Jeg er meg selv, helt forskjellig

Fra alt som er skapt.

Jeg er en skikkelse, en person

Som tar seg frem, og føler klarhet.

Jeg ser, og kan fortelle syner.

Det kom en natt, en vårnatt

Med stengte vinduer og dører.

Jeg fløy i rommet, og jeg var der.

Mitt legeme var som før.

Jeg kjente flere av de andre,

Og plukket bær og konverserte.

En sjel sprenger grenser over alt.

Jeg sitter i det høye, på utkikk

Etter folk som går og kommer,

Og er i stand til å fryde meg

Av spøk og latter i en Edens hage.

Det undrer meg at noe slikt kan skje.

Men det er helt naturlig,

En akt i livets film – som er evig.

Bak skyer, over stjerner, er kloden vår.

ENSOMHET

Kan jeg være ensom

Når solen skinner over fjellet

Og lyser gull i øst og vest?

Jeg er forbløffet over solen

Som skyller gulldråper til oss

Som sitter i ensomhet og venter

At noe stort skal skje.

Tenk, jeg er koblet til kraftstasjonen

Som fyller alle kar i verden

Med ny energi, og gjør vinter til vår.

Jeg kan ligge våken hele natten og se

Den endeløse ringen i vannet

Som speiler en evig sol.

Kan jeg være ensom når solen spiller

I skogen, og gjennomlyser landskapet?

Jeg ser himmelen gløder av kjærlighet

Med en underlig kraft

Som vekker til liv. –

Og en ny dag synger navnet.

TOMME ORD

Jeg er urolig for tomme ord

Som tar opp plass i værelset

Som er pyntet til fest

For Bach og Beethoven.

Tomme ord bærer nedover,

Og må bli til støv og aske.

Jeg hater å bære lass med tomhet

På veien til Jerusalem.

KNEL

Jeg kneler for freden, for de dyre ordene

Som vekker mitt hjerte

Og overvinner mørkets gnål og uro.

Jeg kneler for den hellige gåten, som livet er,

Og bærer mitt offer frem i lyset

Så alle kan se mine tanker, og tro.

Jeg kneler for tiden, og drømmen som bærer

Mine tanker videre i luften, høyere

Enn rommet, som teller tusen kloder.

Hvert navn er en klode. Og du er i samme båt

På det store havet, i kjærlighetens tegn,

Med land i sikte, bak død og grav.

SOLOPPGANG

Jeg ser en soloppgang.

Det lyser i ansiktet fra en åpen sol,

Som nettopp er våknet.

Jeg må våkne med fuglelatter i trærne.

Jeg teller krokkuser i hagen

Og spiser frokost - før dagens dyst.

Jeg skal repetere ordene som ligger og venter,

Og være til for naboen, som har mistet

En kjær venn. Jeg skal leve.

I solens lys, i tidens bølge, på havet

Vil jeg ro mine årer, og notere hver soloppgang

Som en fødsel fra Gud.

Kjærlighet er frihet. Kjærlighetens språk er livet

Som er innåndet av lys.

Jeg ser Gud i landskapet.

Jeg ser etter bokstaver som kan bli til noe stort.

Jeg elsker å skape liv av døde ord.

Jeg elsker soloppgang ved havet.

Foto-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D8 *Sigve Lauvaas

Kornåker-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D6 *Sigve Lauvaas

ET LITE HUS

I et lite hus er jeg klar til å favne

Ordene som kommer,

Og våren med sin mystikk.

Språket følger vinden

Som jager snøen i fjellet,

Og jager meg opp av sofaen.

Når jeg lukker opp døren,

Hører jeg toner fra naturens rike

Med bladgrønt fra topp til tå.

Jeg bor i et lite hus,

Og klamrer meg til de evige verdier

Som ordene forkynner i dag.

SPRÅK

Lauvet klamrer seg til treet,

Før høsten maler skog og fjell

Med pensel fra staffeliet.

Lauvet roper i vind og måne

I de lyse frostnetter,

Og søker noen å snakke med.

Språket løser kraften i meg,

Og jeg forstår det bladløse treet

Som står nakent igjen.

Lauvet flyr med høststormen

Og blir til en brun masse,

Langs skogstien til slottet. 

LYS

Lyset i framtiden

Blir på andre siden av sjøen,

Der båtene er dradd på land.

JEG

Jeg ser små hus i drømmen,

Og i et av dem bor jeg

Med fire små og en klokke

Som tikker alvorlig om nettene.

Jeg hører toget rulle forbi

Med tunge lass av gods

Til de skjulte fabrikkene

Som maler og produserer alt.

Jeg kan bare se meg i speilet,

Og vet at alt går sin gang. -

Jeg tenker på en krystallvase

Som ble knust i tusen biter.

Jeg føler meg som en av dem,

Og er skarp i kantene.

Jeg skal manøvrere i verden

Med følsomt blikk til alle.

Det er umulig å drømme livet

Fra vår til sommer - og høst.

Vinter riene er en epoke

Som forvandler alt i naturen.

Våren i landskapet forteller

Med smil, latter - og tårer

Alt som har skjedd under jorden

Når gullet drypper i lauv.

TANTE

En tante bor ut mot havet

På en gård med slette marker

Og uhorvelig mye vind.

Når havet bryter imot land,

Må en låse seg inne –

For ikke å følge med i dragsuget.

Mange skipsforlis kan fortelle

Om salmesang og ensomme liv

I rullesteinbelte langs Jæren.

Min tante bor i et murhus,

Og hører stormen ule i takskjegget.

Her vil hun bo til det siste.

BILDE

Jeg har et bilde av jordkloden,

Og kan se tvers igjennom løken

Som åpenbarer seg med vulkan og jordskjelv,

Skorpeforskyvninger og tsunami.

Jordkloden henger i en tynn tråd,

Som en perle, eller en kongle på juletreet.

Vi også henger i en tynn tråd og dingler

Til den blir klippet over.

Livet er i den ene enden, døden i den andre.

Disse kreftene arbeider imot hverandre,

Og hviler i mediejungelen

Som gravstøtter og søyler til himmelporten.

TV

Vi ser på TV

Og aner ikke at det er halve sannheten.

Vi får servert midtpunktet,

Men selve fundamentet blir blokkert.

Søylene svaier.

Ordene til den ene blir kull og aske

Som overskygger det virkelige livet.

Moralen blir fordreid

Og noen velger for alle hva som er aktuelt.

Løgn blir sannhet i munnen

Til de svikefulle

Som ikke hører navnet.

HOLD FAST

Hold fast, hold ut.

Hold fast på idealet.

Hold fast i navnet,

I klippen, i kongens bud.

Hold fast.

Hold fast,

Og bli det du er,

Med hendene hevet,

Med ordene i munnen.

Hold ut, hold ut.

Vær sterk.

Hold nøkkelen høyt,

Vær helhjertet, sterk.

Hold ut i prøvelsen

Og se fremover, langt,

Der solen står opp

Og går ned.

Hold fast på din sjel.

Hold fast på idealet.

Ditt navn lyser

Og gjenspeiler navnet.

Du er født.

Du er klippen som står

Når havet bryter.

ELSKE TV

Den som elsker tv,

Elsker harde bud og fakta

Om å være en som ser

Det andre vil at vi skal se og tro.

En må være hard og smidig

For å ikke dukke under i volds spiralen,

Som tv klipper til i film

Som brettes ut - så vi kan se og tro.

MÅNE

Ut av mørket kommer månen

Som et midtpunkt i natten,

Og lyser klart og stille

I hele jordens univers -

Som speiler havet, skip og folk

I generasjoner, generasjoner.

Månen fester blikket på oss,

Og legger kinnet inn mot vårt

Som en vektløs pute,

Før den synker sammen

Og blir borte i sitt skall,

Og dagen kommer inn

I morgendis

Med sol og skygge

Fra himmelrommet.

TENKE

Jeg ønsker egentlig å tenke selv,

Finne mening med livet,

Skjønne hva som driver verden frem.

Jeg tenker på enkeltheter og linjer

Som fører til fremgang eller hat.

Jeg søker Gud, og finner styrken der.

Uten lys er alle fakta blinde spor

Og skillevegger i natt og tåke.

Jeg søker ordet i et syn, og ser min vei.

På andre siden av havet er vi født,

Og kan ikke se oss mer tilbake.

Der er et lys som roper barnet hjem.

  

Olav Garborg-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D8 *Sigve Lauvaas

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D7 *Sigve Lauvaas

Monet-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D7 *Sigve Lauvaas

TOGET

Jeg er på perrongen,

Og toget går.

Så går neste tog,

Og enda et tog.

Flere tog på samme dag

Marsjerer i skinnegangen,

Og det blir sent.

Nattoget er det siste.

Det lyser fra stasjon til stasjon,

Og går og går i regnet,

I måne og sol,

Helt til mitt bakende hjerte

Er alene igjen.

GAMMEL

Jeg lengter

Det daglige lyset,

Og håper på fred i verden.

Jeg lengter å se

Rettferdighetens lys

I alle mennesker, -

Så vi kan gråte av glede,

Og elske hverandre

Som søsken.

                        

Dagene føles kortere,

Og kjærligheten får en ny karakter.

Det gjelder å overleve med stil.

Død og oppstandelse er tema

På sengekanten.

Jeg lengter å se meg selv

Sammen med alle de andre

Etter den lange flyturen.

Jeg håper vi kan snakke sammen

Når alt blir nytt.

PUSTE FRITT

Bokstavene er frie som fuglen

Og trekker seg tilbake,

Eller de rekker ut sine hender

Og blir til ord og setninger -

Lange som et kapittel

I historien.

Jeg puster friere med bokstaver.

De kan jeg gjøre noe med.

Vi kan gå på tur sammen

 I lang, lang rekke,

Helt til Amerika

Og hjem igjen.

Bokstavene hopper ned fra sitt vagl

Og blir med i dansen,

Rundt og rundt på rundpinnen,

Helt til genseren er ferdig -

Og vi kan gå ut i vinden,

Og leke som barn i barnehagen

Som lærer alfabetet

Tvers igjennom.

SORTERE

Kan vi sortere byer, land, kontinent,

Så kan vi også sortere

Svarte og hvite mennesker,

Og fortelle om den ene.

I vårt århundre er det farlig

Å jevne ut språket, glemme opphavet,

Glemme sitt fedreland  –

Til fordel for penger og makt.

Vi sorteres i barnehagen, i skolen.

Bare de beste slipper igjennom nåløyet

Og skal bli til noe stort.

De andre må ta til takke med arven.

Samfunnet har fått nok pensjonister.

De som er til overs, må klare seg selv.

De sitter i veikanten og velger kursen

For livets sårbare reise.

STÅ OPP

Vi står opp i lyset.

Vår egen oppstandelse

Hver dag - gjennom et langt liv

Får huden til å puste.

Vi står opp - når vi må

Ut en tur,

Eller kløyve ved til bålet.

Vi står opp etter vane

Som sultne barn,

Mens vekkeruret tikker.

Vi er sårbare,

Og får gråe hår før tiden,

Eller mister en av våre,

Mens vi ennå beiter

Og samler gull i lader

For et langt liv.

ORD

Ordene er hemmelighetsfulle

Som musikken Ut mot havet.

Ordene gir lys og varme,

Og føler med oss.

Ordene kommer til oss

Fra tidenes morgen,

Og legger språket i våre hjerter

Så vi kan fly i vinden.

Ordene lever i menneskene

Og forteller hvem vi er.

De kommer som pust i kroppen

Og meisler vårt navn.

KVELD

Når mørket kommer inn,

Blir rommet lavt,

Men utsikten til elven lever i musikk.

Kvelden kommer lydløst

Som vårsnø,

Og blir borte i dagslyset.

Barnet legger seg i kvelden

Og våkner til fuglelatter

Og strengemusikk i grålysningen.

Kvelden holder en hånd over oss,

Og forteller om kraften

Som er innbakt i en god natts søvn.

HJEM

Etter mange år som fremmed,

Søker vi hjem.

Vi kommer langsomt mot døren,

Og masken er tatt av på veien.

Vi har en lengsel å gå til utsikten,

Finne lekeplassen, og stien

Vi vandret som barn.

Vi banker på

Og kjærtegner våre nærmeste.

Og bordet blir dekket.

Vi kan sette strek over alt,

Uten dette navnet.

Vi har et hjem som er åpent

Til alle døgnets tider.

Og dørbladet lyser

Velkommen.

Park-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D6 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D6 *Sigve Lauvaas

FRISK LUFT

Du går tur i byen

Tidlig en morgen -

Og lukter søtsaker

Og brød fra bakeriet.

Du tar opp vinduet,

Og våren smelter i ansiktet.

Våren kommer med frisk pust,

Og blar opp det beste

Med kyss og klem.

Alltid denne våren,

Og like blid –

Som en kone fylt med kjærlighet.

Det lukter søtt fra konditoriet

Og i parken.

Men brødsmaken flyter

Gate opp og gate ned,

Over hele verden.

Jeg blir helt bedøvet

Av denne luften.

Jeg blir så glad i bakeren

Som gir meg brød hver dag.

Og ved siden av

Strømmer frisks luft,

Like til Afrika.

Jeg elsker vårtegn

Og sommervind.

Jeg elsker blomstrende syriner

Og musikk av Chopin.

VENN

Du er min venn.

Jeg gir deg en rose.

Du gir meg gode ønsker

Og et hjem.

Jeg ser deg i døren.

Du er på jobb.

Ellers er vi bofaste

I en liten villa.

Her står vinduene åpne.

Og to kan bli tre.

Snart er vi fire til bords,

Og alle leser dagen.

Værvarsel, tegn fra gammel tid,

Siver fra de gamle.

Jeg trøster meg med pensjon

Og drikker vann.

JEG TROR

Jeg tror på våren,

Og en varm sommer

Med blåveis og tiriltunge.

Jeg tror på en ny start i åkeren

Og modne bær, og frukt

For fattige og rike.

Jeg tror på de lyse dagene.

Og er stadig på utkikk

Etter de nære ting,

Og de blå fjell i horisonten.

Jeg orienterer meg i sporet

Til de levendes land.

Men i dag tar jeg det med ro,

Og rusler alene i grålysningen.

En sunn sjel i et sunt legeme,

Er valgspråket -

Og kjærlighet uten grenser.

MINE VERS

Du må skrive mine vers,

Tale setningene ferdig,

Meisle ordene til en bukett.

Jeg vil gi deg en rose, kysse deg,

Se at du har vokst,

Og kjenne duft av nymåne.

Du er kjærlighetens vei,

En vannlilje som bøyer seg i bølger

Og skinner i sol.

Du må skrive ferdig navnet,

Og verne om ordene

Som strekker seg som barnehender.

Mine vers er brått synlige. -

De vakreste fra pottemakeren.

Krystaller fra en annen virkelighet.

Vi du ha mer av mitt hjerte?

Jeg er ikke til salgs for gull eller sølv,

Ordene er mine beste venner.

Jeg vil gi deg det vakreste,

For du er min kjære dronning

Som fyller himmelen med lovsang.

DU

Når du kommer nær

Bruser alle fosser i fjellet,

Og elvene går i strie løp mot havet.

Du tar hånden min, og favner

Hvert ord jeg taler.

Du er det vakreste på jorden,

En stjerne som stråler over hele ansiktet,

Og munnen din kysser mitt kinn,

Enda jeg er en fremmed.

VENTING

Det er ingen venting

For nakne greiner.

Når vinterriene er ferdige

Kommer våren

Som en levende ånd i materien.

Alt som er i dvale, våkner

Til nye steg i hagen,

Der solen drypper doggen bort

Og tørker bladstilken.

Livet stiger til kronbladene

Løfter sine vinger.

Årstiden går mellom oss

Og hvisker til trær og blomster,

Mens døden banker på

I høststormen. -

Og kvernen maler brødkorn

Til lange vinterkvelder

Under glitrende himmeltak.

NØYSOM

Jeg skriver korte dikt,

Er nøysom med ordene,

Og kneler for å finne de rette –

Som knopper frem

Og lyser som bær langs veien.

Jeg skriver om havet

Som legger seg flatt i døråpningen,

Og forteller om fiskerne

Som ble igjen.

Jeg ber om å se, og kjenne

Kraften av dine ord -

Som popper frem i solen

Som korn i havreåkeren,

Og ripsbær i hagen til bestemor

I sommervind.

Monet-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D5 *Sigve Lauvaas

Nordlys fra Kvaløya-Ill.

UT MOT HAVET - poesi 2015-8 ’D5 *Sigve Lauvaas

TIDEN

Ordene vi bruker, lever.

Og trærne som har sevje i årene,

Vil komme med nye skudd.

De lever.

At poesien min lever,

Får meg til å gråte.

Jeg har konsentrert meg,

Og fullbyrdet melodien i moll.

Av kjærlighet ble du født,

Og av kjærlighet vil jeg ta deg tilbake

Som et levende barn.

Jeg favner din kropp, sier tiden.

Ditt ansikt smiler i ord

Som en gang lå omkring oss

Som en overflødig masse.

Ordene våkner til dans og latter,

Og fyller vårt hjerte med jubel

Og strengemusikk.

Når poesien skriker etter luft,

Må også jeg skrike,

Og legger meg flat i graset

For å overleve.

  

NATT

Hele natten flakker jeg omkring

Og leter etter en seng.

Jeg går fra hus til hus med åpen munn,

Og forteller historien om den lille jenten

Med fyrstikkene.

Himmelen blir skyfri,

Og det blir kaldt.

Vindens hånd stryker over ansiktet,

Stryker fjellet, og stuper.

Det blir en ny dag med gull i vinduet,

Og blomstene spirer.

Jeg går ren og tillitsfull som en katt,

Og leter etter hvilesteiner langs veien.

Jeg flakker i grålysningen

Og søker luft i det fremmede landet.

Jeg har ingen slekt,

Og du er ikke min søster eller bror.

Jeg kom naken, med lange føtter.

Jeg erobrer steg for steg, og lytter

Til lyden av bølger.

Havet kommer imot oss

Og utsletter alle spor.

LYS

Lyset skinner i bergveggen

Og inn i buegangene

I de trange grottene,

Der flaggermusene har sitt hi

Og mumler i det underjordiske

Til kjedsomhet.

Men oppe i dagen lyser en lampe

Fra kongens sal,

Og menneskene blir samlet til arbeid.

De hellige skjenker bønner og druer

Og velsigner jorden,

Så åkeren gir rikelig grøde, -

Og tar imot oss når vi kommer.

Lyset drypper kjærlighetsgaver

Ned til oss, fremmede,

Som er på reise til verdens ende,

Der kornblomstene alltid lyser

Som reneste lin.

HAVET

Jeg er en sjømann, og kjenner bølgene

Som skinner i hvitt.

Og havet roper med sleggekast

På avslipte bergvegger.

Sjøen sprøyter over holmer og skjær,

Og drypper i tykke skyer om natten,

Når flaggermusene seiler

Med mumlende sirener fra naust til naust.

Jeg kjenner fiskerne i Normandie,

Og har geleidet rikfolk til hotell i Lisboa.

Men, min seilas er ikke ferdig.

Havet lyser gull i det fjerne.  

MIN TID

Kjærligheten lever i min tid.

Den forstyrrer ikke,

Og står på øverste hylle.

Min tid speiler havet,

Og verdens øyner ser i dypet

Fjell etter fjell,

Og en mengde krater.

Jeg følger utviklingen

Fra en liten park i byen.

Her var trykkeriet til Dagen

Mellom høye murhus

Før brannen.

VERDEN

Jeg lever i en verden,

Og verden lever med oss.

Jeg gjentar:
Jeg lever ikke alene i verden,

Og har mitt anker i ordet

Fra begynnelsen.

Verden søker sitt eget,

Men jeg søker det som er utenfor

Alle grenser,

Og kommer til sannheten –

Som taler mitt språk.

Jeg lever med ryggsekken klar,

For jeg skal ikke bli her.

Jeg vil videre, - favne Gosen.

Jeg ønsker å svømme på netthimmelen

Til verdens ende.

Jeg ønsker å være et barn.

ALT

Alt jeg ser på

Bøyer seg i vinden,

Som folk og trær.

Alt blir til grus en dag.

Men de jeg elsker

Plukker konvaller langs veien.

Alt går inn i mørket

Før lyset overtar hele rommet

Og skriver våre navn i gull.

Ingenting er ferdig

Før alt er ferdig som skal bygges

Med tydelige tegn: - Du er min.

ANSIKT

Ditt ansikt er hundre år.
Havet er tusen.

Men alle trenger å fornye seg.

Dagene kommer ikke tilbake,

Og hjulet går som en klokkestreng

Fra år til år.

Ditt ansikt skinner i mørket,

Og jeg gjenkjenner trekk

Fra barndommen.

Jeg berører håret ditt,

Og løfter deg frem i rullestolen.

Du er ingen maske,

Men en venn jeg har lengtet å treffe

Fra begynnelsen.

Ditt ansikt er mykt, tross din høye alder.

Du tar historien med deg

Og synger med gjenklang fra fjellet.

Du fornemmer tidens tann,

Og ser frem imot dagslyset,

Uten briller.

Du omfavner mitt hjerte

Med øynene dine.

Jeg ser deg som en bestemor

Fra Israel.

Ditt ansikt lyser navnet.

TALE

Jeg taler for meg selv,

Og til enhver som vil høre ordene

Som griper sterkere

Enn musikk fra Sinatra og Chopin.

Jeg har budskap fra et helt hjerte:

Å spre ordene med vinden

Til de ytterste øyer.

Jeg taler til mengden av ansikter

Som skinner i solen

Som dryppende hjerter.

Jeg taler navnet jeg elsker

Til de udødelige.  

Midnattsol-Ill.